Diagnostisering av tannkjøttresesjon

Mens det hos ungdom ofte er de midtre fortennene i underkjeven som er berørt, har voksne oftere tannkjøttresesjoner på sidetennene i overkjeven.

Selvvurdering av tannkjøttet, for eksempel hjemme foran speilet, er ikke tilstrekkelig for en korrekt vurdering. Uten en klinisk undersøkelse i tannlegepraksisen er det ikke mulig å finne årsaken til at tannkjøttet har trukket seg tilbake.

Bare en ordentlig klinisk undersøkelse i tannlegepraksisen med en såkalt tannkjøttsonde (periodontal sonde) kan gi informasjon om hvorvidt tannkjøttet er friskt, om det er tannkjøttbetennelse (gingivitt), eller om det allerede foreligger en sykdom i tennenes forankringsstrukturer (periodontitt).

Ved tannkjøttresesjoner skiller man mellom fire alvorlighetsgrader, fordi behandlingsmulighetene også kan utledes av dem.

En enkel resesjon foreligger når tilbaketrekningen av tannkjøttkanten ennå ikke har nådd den bevegelige munnslimhinnen. Ved den andre alvorlighetsgraden har resesjonen allerede nådd inn i den bevegelige slimhinnen. I begge tilfeller er det mulig å korrigere tannkjøttkanten med et kirurgisk inngrep.

Fordi det ved alvorlighetsgrad 3 og 4 også allerede har skjedd tap av kjeveben mellom tennene, kan tannkjøttresesjoner der heller ikke korrigeres fullstendig med kirurgiske tiltak.

Den basis periodontale undersøkelsen gjøres for raskt å avgjøre om det finnes tannkjøttproblemer. Det er en enkel måte å fastslå gingivitt eller oppdage periodontitt på.

Ved hjelp av en tannkjøttsonde (periodontal sonde) måles inntrengningsdybden ved tannkjøttkanten forsiktig og millimeternøyaktig på utvalgte steder.

Etter denne korte undersøkelsen utføres videre undersøkelser bare hvis det er funnet tegn på tap av strukturene som holder tennene på plass. Disse undersøkelsene omfatter det som kalles et periodontalt skjema, samt ytterligere røntgenbilder.

Ved den kliniske undersøkelsen med tannkjøttsonden (periodontal sonde) måles sondens inntrengningsdybde i tannkjøttlommen millimeternøyaktig på opptil seks steder per tann. Nærmere bestemt måles avstanden mellom tannkjøttkanten og bunnen av tannkjøttlommen. Dette kalles sonderingsdybde. På friske steder er sonderingsdybden maksimalt 3 mm. På steder der tannforankringen allerede er brutt ned på grunn av tannkjøttresesjonen, vil sonderingsdybden imidlertid også bare være noen få millimeter.

I tillegg registreres høyden på kjevebenet (festenivå) millimeternøyaktig i det som kalles et periodontalt skjema. Et periodontalt skjema er uunnværlig for diagnostikk og behandlingsplanlegging ved tannkjøttresesjon. Det periodontale skjemaet kan registreres online gratis i enhver tannlegepraksis og brukes videre: www.periodontalchart-online.com.

Diagnosen tannkjøttresesjon kan under visse omstendigheter først bekreftes entydig med de nødvendige røntgenbildene. Valget av røntgenbilder som er nødvendige for å diagnostisere tannkjøttresesjon, tas først etter at den kliniske undersøkelsen er gjennomført. På denne måten kan unødig høy strålebelastning unngås.

I det enkleste tilfellet består et røntgenfunn av to bilder (bitewing-bilder), og i det mest omfattende tilfellet av det som kalles en røntgenstudie med opptil 14 ytterligere røntgenbilder eller et ortopantomogram. Røntgenbildene som tas, må vise kjevebenet som omgir tennene, og slik gjøre det mulig å anslå alvorlighetsgraden av bentapet.

Ved hvert røntgenbilde som tas i tannlegepraksisen, må tannsettet undersøkes for både karies og periodontitt.

I 1999 ble den første internasjonale workshopen for klassifisering av periodontal sykdom holdt i USA. Den viktigste nyheten sammenlignet med den europeiske klassifiseringen fra 1993 var at sykdomsformene generelt ikke lenger ble definert primært ut fra pasientens alder ved første diagnose (f.eks. juvenil og adult periodontitt). De nye formene kronisk og aggressiv periodontitt ble introdusert, samt for eksempel periodontitt som kan være assosiert med systemiske sykdommer.

Den nye klassifiseringen fra 2018 skiller imidlertid ikke lenger mellom kronisk og aggressiv periodontitt. Periodontitt beskrives nå – i tråd med klassifiseringen av diabetes – ved hjelp av såkalte stadier (staging) og grader (grading).